Bygdene

Asgotsletta Kjelling Kjøpstad Kummern og Skjellvik Nerlandet Nygårdsjøen

Loading map...

Loading

Asgotsletta

Asgotsletta midt i Nordfjorden har vi valgt å presentere med denne fortellingen av Arvid Pettersen.

Dagligliv på Askotslett i gamle dager

Etablering av en ny heim

Våren 1924 ble jorda som Karl og Hans Olsen eide på Askotslett avertert til salgs. Far min kjøpte den. Det var en stor eiendom som ga mulighet til allsidig aktivitet, noe som passet godt for en tusenkunstner som han.

Det var en fin vårdag i 1924 at far min tok familien sin med seg i en fir-roring i Eivika og rodde til Askoslett. Da vi kom til Askotslett var jeg 7 år og hadde 4 søsken. Etter hvert ble det født 4 nye barn her. Jeg kan huske at jeg syntes at det var så slett og fint på berget da vi kom fram. Der vi bodde før hadde det vært mer bratt fra husene og ned mot havet.

Noen år før vi kom, var den gamle butikken på Sandnes blitt flytta til Askotslett. Den ble vår første bolig på vårt nye heimsted. Huset inneholdt to stuer, kjøkken, kammers og gang. Men huset var nokså uferdig innvendig, bare kjøkkenet, gangen og to loft var innreda da vi overtok det. Planen var at de forrige eierne skulle flytte inn i nyhuset, men så døde Karl og eiendommen ble solgt.var bra stort, men det var ikke stein på taket. Der var det bare papp, og det Iekte inn vatn alle steds. For når vinden slår, blir ikke pappen tett. Så derfor var det ikke det beste huset vi overtok. Store skiferplater til taket henta vi i Beiarn noen år etterpå. Det var forresten Johan i Joten som la skiferen på taket.

Huset stod på noen steiner ute på leira. Og når det satte inn med frost og tele, ble huset sjekt alle veier. Vi fikk ikke opp ei dør eller noen ting når leira begynte å bevege seg. Først når telen for om våren gikk huset seg til igjen, til det på nytt satte inn med frost. Da hadde vi samme plaga på nytt.

Slik stod huset i ganske mange år, men sa bestemte faren min seg for i 1933 at vi måtte ha mur innpuin. Fra før var det ei lita hole under huset som vi brukte som spiskammers. Vi kom dit ned gjennom ei luke i golvet. Mamma satte forskjellig matvarer ned der for at de skulle få det kaldt.

Det første vi måtte gjøre før vi kunne arbeide under huset, var å lede unna vatnet som var i leirgrunnen. Vi gravde oss ned slik at vi fikk vannet til a renne ned mot havet. Men før vi kunne grave leira bort, måtte vi jekke opp huset og sette pæler med riktig høyde under hvert hjørne. Fordi det var djupt på leira der på berget, brukte vi jernpåler der vi fant fast grunn. Huset ble letta bra høgt, for det går an å stå beint i kjelleren. Under første fase av grave- arbeidet brukte vi trillebåra, men det ble lettere da vi kunne kjøre unna med hesten. Jeg kan huske at Bruna stod så rolig da vi rygga ho innpuin for a laste på vogna.

Det var et grådig arbeid når vi skulle støype muren innpuin. All betongen ble blanda for hand. Jeg kan huske at det gikk med flerfoldige sekker sement. Støypsand var det nok av ved utløpet av Tinnelva. Vi førte det vi trengte med ei pram fram til fjæra nedom husan. Hele sommeren gikk med før arbeidet var fullført. For vi kunne ikke bruke trillebåra, og med murskeia og spaden ble det et helt arbeid når vi skulle legge opp stein fra fjæra og mørtel i forskalinga.

På grunn av problemene med frosten ble det laga dobbelt mur. Vi måtte utføre arbeidet nøyaktig slik at muren ble slett og høvelig bein, så vi kunne sette huset ned på. Arbeidet blevel gjort rimelig bra, for Bjørg Pettersen bor fortsatt der.

Da vi kom til Askotslett, stod det et lite hus i tillegg der på oversida av nåværende riksvei. Det hadde bare ett rom utenom kjøkkenet. Hans og Karl bodde i denne gammelstua. Ho stod på berget. I nærheten av huset var laen, fjøsen og stallen. Så selv om de hadde solgt jordeiendommen sin, fortsatte Karl, Hans og Olina Olsen å bo i kårstua. Karl døde samme året som vi kom til Askotslett.. Jeg tror Olina døde i 1930, og da hun var borte, flytta Hans til Arnøya. Der bodde han hos noen kjenninger til han døde i 1933.

Den nye laen og fjøsen ble ikke satt opp før etter 1930. Jeg var vel konfirmert da vi var i Ranen med skøyta for a hente trematerialene. Vi kjøpte stokker og noe bord også. Åttringen ble lasta med materialene og så slepa vi det nordover med skøyta. Det var langt å gå, for vi henta lasta på Hemnes.

Gårdsdrift og nydyrking

Vi hadde med oss ei ku og en sau fra Eivika til Askotslett.. Etter hvert bestod buskapen av 5 kyr, 2 okser, 2 geiter og 12 – 14 sauer. Da vi flytta, ble nok dyra leid bortover i fjæra. Dyra til Kjøpstadkaran gikk nemlig helt bort til Hellarvikelva. Kyrne deres brukte å havne der om sommeren til i august når de var ferdig med slåtta heima. Da ble de henta nordover igjen. Kjøpstadfolket hadde sommerfjøs på Risneset, og dit gikk kyrne om kvelden for å bli melka.

Bestemor mi som bodde i Eivika var enke i mange år. Ho slo gras i Hellarvika om sommeren, og hadde med seg kua dit. Der bodde bestemor i en skyttung om sommeren. Det var ei lita hytte som de brukte å stappe høy inni, slik at de hadde til vinteren. Det finnes forresten en hellar i Hellarvika som vi kalte for Siverthellaren. Under den var det en lapp som bodde før bestemor sine dager. Han hadde trolig rein som gikk i fjellet.

Sauene ble sluppet ut så snart de fant noe å ete om våren, for det var lite vinterfor den tida. De var nok ikke så feite som nå da de kom ut av fjøsen om våren. Etter 14 dager i fjellet kom sauene våre ned til Askotslett for å få salt. I løpet av sommeren gikk de helt ned til havet med jevne mellomrom. Der spiste de både tang og skjellspy.(Brennmanet)

Sauene våre gikk i Saufjellet, Sørdalen og Kisfjelldalen. Ja, i den tida var det mange sauer på beite, for alle i hopen, både på Framnes, Kjelling og Kjøpstad hadde sauer som gikk i lag.

De første årene fikk sauene gå i fred for jerven. Ett år seinere var det en jerv som var her frampå, og han slakta mange sauer. Men heldigvis var det bare jerv en haust som tok dyr oppe på det kjempefine beitet oppe under Sautind. Det var heller ikke så vanskelig å få sauene heim om hausten. Både våre og noen av de andres kom ned til Askotslett.

Etter at vi hadde tatt sauene heim fra fjellet, stod de i grinder på innmarka der det var slett. Vi hadde laga fire grinder der de oppholdt seg om natta. Sauene ble flytta etter hvert over hele sletta, slik at vi fikk møkker på hele marka. Pa den måten fikk vi gjødsla den. For når hele skokken stod inne i grindene, ble det fullt av skit. Der grindene hadde stått om høsten, kom det mye gras neste sommer.

Vi hogde bort en del av skogen og satte opp sommerfjøsen, Øvst puin steinan oppe i Fløybakken. Det var for å få møkker på marka, slik at grasveksten ble bedre. Men det var langt å gå til sommerfjøsen.

Sauene var ute langt utover høsten når været var høvelig. Ja, ofte gikk de ute til det var snø på marka. Det hendte de stakk av når det nærma seg vinter. En gang måtte jeg lete etter sauene grådig lenge, for jeg fant dem ikke og visste ikke hvor de kunne være. Men så fikk jeg se en svart sau oppe i bakken på andre sida av Kirkfjellhammaren. De hadde far over, og så kom han med snøen. Da gikk de bare rundt om steinen. Sauene ble nærmest blinde når det kom snø, og greide ikke å finn seg igjen. Det hendte at sauene ble nedsnødd. Når det skjedde, hadde de gått over elva og opp i ura i Kjøpstadlia. En gang var det kommet sa mye snø i lia at vi måtte trakke vei åt dyra for å få de ned.Jorda var ikke i drift da vi kom. Det var mest skrapslått overgrodd av busker på Askotslett. De som bodde her hadde ikke noe særlig til å drive jorda. Kun en liten flekk i myra ved husetsom vi kalte Strandåkeren var dyrka. Det var nok ikke drevet noe jordbruk siden Jens og Petter Eilertsen bodde på Askotslett. De hadde flytta til Kjøpstad og tatt våningsgården med seg. Jeg tror det var bare skogen Karl og Hans tok, for det var mye bjørketrær fra Hellarvikaog bortover i 1924.

Mesteparten av graset som husdyra trengte, henta vi fra skogen og ble kalt skrapslått. Kvaliteten var ikke alltid den beste, men det var viktig å slå alt graset som fantes alle steds helt nord til Hellarvika. For å få et saufor var ikke sa lite gras.Vi fikk graset heim fra skogen på ulikt vis. Når graset skulle hentes helt oppe i Fløybakken, brukte vi skatt. Det vil si at vi hadde to store busker med lauv på som vi batt sammen på midten og slepte etter hesten. Vi la høyet på buska og bandt det fast. På den måten kunne vi hente høyet langt oppe, og kjøre det ned dit vi skulle henge det på hesjestrengen på innmarka.

Når vi var oppe i lia, brukte vi snøresekker. Graset i sekkene ble trakka. For a gjøre det grundig stod det en mann opp i sekken og trødd. Så var det bare å la sekkene renn, og de rulla godt når de ble stappa hardt. Med kvart rulla vi sekkene ned til der hesten stod oppe i lia. Andre ganger rulla vi sjøl helt ned til hesjene på innmarka. Graset fra skogen trengte ikke så mye tørk, men også det graset ble hengt på hesjene når det var høvelig vær. Vi slo gras i utmarka hele hausten.

Fra Hellarvika brukte vi vogn når vi henta graset. Når vi brukte vogna, var ho uten grind. På vogna ble det lagt lette lass, for det var ujevnt der vi kjørte. Det var snart gjort å tippe litt store lass.

Et sted vi slo kalla vi for Hilmarslåtto, etter fomavnet til en kaill pa Kjøpstad. Han brukte å slå på Askotslett om hausten, og det hadde han gjort i mange år før vi kom til Askotslett. Når graset var tørt, tok han det i snørsekker og førte det med båt til Kjøpstad. Vi hadde bare Ijågslått den første tida, men i 1933 fikk vi slåmaskin. Den kjøpte han pappa på messa i byen, for vi hadde kjøpt oss en liten hest som het Bruna etter at vi kom til Askotslett. Det var et stort framskritt. Men hesten var ikke så sterk. Vi kunne nesten ikke sitte på den.I tillegg måtte vi slå når sola hadde gått ned, for hesten var så plaga av kleggen. Han likte ikke disse trollan.
Etter hvert ble det snakk om nydyrking. Den lille hesten klarte ikke å dra plogen da vi tok fatt på den seige myrjorda. Derfor matte vi bruke spaden og hakke på forhand der vi skulle pløye. Det hendte også at vi måtte bruke talje som ble festa mellom plogen og et tre. Så drog vi etterkvert. I myra måtte vi også skyte uinno berg, og da var hammaren, slegga og meiselen i bruk før vi kunne sprenge.

Bruna ble etterkvert gammel og måtte slaktes. Jeg husker det var en sorgens dag for ungene da den snille hesten ble slakta i naustet. Den nye hesten vi fikk fra Sundsfiord var en dølahest som var mye større og sterkere enn gammelhesten. Den nye kjøpte vi hos John i Sundsfjorden.

Det var også nødvendig med grøfting her på Askotslett. Alt på innmarka ble grøft:a. Det var vekselvis grunt og djupt med mold før vi kom ned på berget. Da vi grov grøfter der , måtte vi følge berget. Hovedtingen var å få fløvatnet bort. Det er mykje vatn som kommer ned når det regner, og fløvatnet tar snart bort molda. Der det var grunt måtte vi ha steingrøfter. Ja, mange steder var det så grunt at vi bare la stein med heller oppå, slik at det ble åpning under og vatnet kunne renne gjennom. Vi brukte sånn flatstein. Men det var nesten ikke slik stein å finne på Askotslett, bare en og anna. Så i tillegg matte vi slå sund stein slik at også de kunne brukes. For å finne stein måtte vi leite i fjæra, og da kunne vi bruke hesten. Ja, det var mykje arbeid med grøftinga når vi brukte stein. Der det var djupere jordlag før vi kom ned på berget eller bare hull, brukte vi bare ved av gran og bjørk. Når vi legger ved i grøfta råtner den ikke. Den lå i hvertfall i 30 år når den lå i myra, for i myra holder den lenge.

Vedhogsten

Torv hadde vi ikke på Askotslett, så ved var det eneste brenslet som vi brukte her. Det gikk med en stor brøt i løpet av ett år, men hvor mange favner det var snakk om vet jeg ikke.Skattene og alt i hop ble frakta heim, for vi hadde ikke råd å forlat nokke oppe i marka. De fineste skattene med de minste kvistene brukte vi å gi til kyrne om vinteren, så de hadde noe å ete på. Det var viktig a drøye foret med bjørkeriset slik at dyra ikke ble fri før våren kom. Kyrne åt også tjukke stilker av riset på rogna.

Uten elektrisk strøm var det nødvendig med vedfyring året rundt når vi skulle koke mat. Så selv om mesteparten av veden ble saga om vinteren, måtte vi også hogge ellers i løpet av året slik at vi hadde brensel om sommeren i tillegg. Når vi hogde om høsten, fikk vi også ved som skulle brukes i Lofoten etter jul. Det var helst ved som vi hadde løyft. Ei tid på sommeren slepper veden barken og nevra, og da er det lett å skjære den bort. Da sa vi at veden ble løyft. Det var oftest ei favn som vi tok barken og nevra av før den ble lagt i naustet. Denne veden ble både tørr og lett.

Jeg var den eldste av guttene og måtte tidlig være med i skogen for å sage ved. Ganske snart etter at vi kom til Askotslett ble det aktuelt, men vi ungene fikk ikke gå aleine i skogen med øksa. Han far var som oftest sammen med oss.

Da vi ble voksne, var vi to som brukte saga i lag. Den var et alminnelig stort sagblad med handtak i begge ender, som han far hadde laga sjøl. Før vi starta arbeidet målte vi med lengda av saga, og merka av slik at bjørkestrangen kunne kuttes i lengder på omtrent 50 cm seinere.Når bjørkestokkene var tjukke kunne det være et tungt arbeid, for vi hadde ikke noen motor som dreiv saga i min ungdom.

Nærmest innmarka saga vi bort hele skogen sørover, slik at bare røttene stod igjen. Vi hadde ikke noe å ta de bort med. Derfor ble trærne saga av tett att med jorda. Stubbene råtna av seg sjøl i løpet av 10 år, og da kunne vi slå røttene bort med sleggo eller ei jordhakke. Da ble det slett der det før hadde vært skog, og vi kunne utvide innmarka. Sjøl om stubbene stod igjen etter at trærne var hogd, slo vi graset som vokste rundt omkring. Vi måtte slå der slik at vi fikk de nye små bjørkekvistene eller «broddern» til å far. Når vi hadde slått noen år med ljågen, så kom det ikke meir brodd pa stubbene.

Vi kunne hente ved med hesten om sommeren i FLøybakken, selv om det var ganske bratt i lia. Når vi brukte støttingen eller droga som vi sa før, kunne vi kjøre på en måte. Slik kjøreredskap ble mest brukt om vinteren, men på Askotslett hadde vi en mer lettvint måte å få veden ned fra skogen. For her hadde vi fløyskog, det vil si skog der det er mulig å sette opp en fløystreng for å frakte trestammer ned med. Fra Fløybakken fikk vi så fine trær, og før kraftlinjene kom hadde vi to slike fløystrenger. En her nord og en i sør.

Vi sendte ned en bjørkestrang om gangen. De kunne være inntil 3 m lange. Omkring vedstykket, omtrent på midten ble det knytt et solid tau. Lasta ble festa til en krok laga av lenker som vi hadde hogd av fra kjettingen med meiselen. Åpninga var så smal at vi akkurat fikk pressa lenka inn på strengen. Lenkene vi brukte til kroker ble klargjort nede. Vi hadde masse slike med oss på nakken når vi gikk opp, for vi brukte ny krok for hvert lass, Tauet som vi brukte rundt trestammene henta vi fra lina som var brukt til å fiske med. Det var ikke uvanlig at vi tulla firdobbelt rundt når strangen var tjukk og tung.

Der sør like i nærheten av Tinnelva hadde vi en stor fløystreng som var på plass allerede da vi flytta til Askotslett. Den bestod av to atskilte strenger som til sammen kunne være omtrent 400 meter lange. Første del begynte øverst i lia og kom ned på Storhaugen. Den neste starta like attmed på samme haugen, og kom ned på Vedberget ikke langt unna elva der det står ei hytte i dag. Så fra Storbakken måtte veden fløyes to ganger, bæres mellom strengene og hukes på igjen før den var nede i fjæra. Nede i fjæra ble veden kutta i passelige lengder og stabla.Seinere på høsten ble den tatt i småbåten, ført ut til skøyta og lasta ombord.

Det var langt å gå fra Vedberget og helt opp i fjellet oppom Storhaugen, der veden skulle hukes på. Spesielt tungt ble det om vinteren når vi måtte grøvle i snøen oppover. Det er ikke så slett der vi gikk på stien oppover i lia. Sauene brukte forresten å følge samme stien, men den er nok borte nå.

Det hendte at vi sleit av strengen, særlig attmed spellet der veden kom ned. Heldigvis gikk det an å reparere strengen når den ble slitt av. Da måtte endene files sammen først, slik at de kunne legges imot enannen og loddes. Når vi skulle lodde satte vi skøyten mot en stein, Det var ikke noe gass den gangen så vi måtte bruke fyrlampa og varme strengen mot steinen før vi smurte borax på stedet som skulle skøytes.

Strengen kunne falle langt nedover i lia når den slitna. Som oftest var den sammen med buska og lett å finne igjen. Det var et sørgelig ekstra arbeid når vi sleit av så langt unna at vi ikke kunne skøyte på spellet. Vi opplevde nok en sjelden gang at vedlasset ble hiva av strengen. Da måtte vi sleppe den ned og hive et tau om vedlasset. Det som gikk an å henge på, ble hengt på. Resten ble nå liggende i lia. For enkelte plasser var det sa uført i lia under strengen at detikke var gående

Uhell kunne skje særlig når strengen ble tørr. Da kunne vi se at det gnistra etter lasset i halvmørket. Når det skjedde, var det nødvendig å smøre strengen med levertran. For å få den ordentlig smurt måtte vi ta den ned, men med kvert dynka vi ei fille med tran. Den knytte vipasselig åt og hengte etter på strengen når vi sendte neste vedlass ned. Nar vi hadde gammel lever, hendte det at vi tulla den omkring framom kroken med lasset. Da kunne lasset far langt nedover før strengen ble tørr. Særlig strengen der sør ble lett tørr fordi den ikke vargalvanisert.

Vår egen vinterved henta vi her nord i lia rett opp om huset. Fløystrengen vi hadde i nærheten av stua var bare i ei lengde. Den kom ned på hammeren attmed vedsjågen, og kunne ganske lettvint flyttes oppe i lia mellom Fløybakken og Rødheia, for det var godt fall fra begge stedene. Pa Fløybakken var det også såpass flatt at vi kunne bruke hesten til å kjøre fram til strengen.

Alle vedstrangene ble saga og tatt fram til strengen før vi begynte å fløy. Jeg kan huske at Petter og jeg en gang fløyde 15 favner ved ned til Hellarvika på en dag. Vi var bare nede for å huke av og hive unna lassene. Seinere ble strangene kutta opp til ved på hammaren og stabla. Ja, det kunne bli lange og slitsomme arbeidsdager her på Askotslett. Men det var vi vant med, slik at det gikk greit. Vi måtte opp når det begynte å lysne om morgenen, og utnytte de lyse dagene godt. Det var verre om hausten når været var vått og dagen kort.

Både barken og nevra fra bjørka tok vi godt vare på. For på mesteparten av husene var det never og torv på taket. I tillegg brukte vi en god del da nyfjøsen ble bygd. Når nevra blir lagt på marka, sa krøller ho seg sammen med en gang. Derfor la vi den flatt på marka med en stein oppa. Fra småskattene brukte vi å ta smånever med kniven. Da laga vi neverstaur. Når den ble solgt til folk som bodde i byen, kunne vi tjene 50 øre. Byfolk som fyrte med kull brukte nevra når de skulle fyre opp i ovnen, og det var mange som ville ha neverstauren vår.Den gangen hadde vi ikke noen vedklyver. Vi matte bruke øksa, og det var gjerne ungene som hadde som jobb å knepp sund veden med øksa. For å klyve de største kubbene ble slegga tatt i bruk på øksa. De første årene var det de voksne som utførte den jobben.

I krigstida fikk jeg kjøpt en gammel båtmotor i Framnes. Den bygde jeg om til en trøshøggar, som gikk rundt ved at jeg monterte noen reimer til koblinga. Jeg hadde sett en liknende maskin hos Herløv Danielsen på Inndyr noen år tidligere.

Den veden vi tok ned fra lia der sør ble hogd for salg. Veden ble hogd om høsten og ble levert på Framnes før vi dro til Lofoten. Den ble levert både med bark og never i lengder på 50 cm. Derfor ble bjørkestrangene målt ganske nøyaktig før vi saga dem oppe i lia. Bare de stokkene som var grådig store klyvde faren min i fire, slik at de ble lettere å legge i favna. Disse faste leveransene ble som oftest solgt videre til folk på Arnøya.

Jeg husker en gang vi hadde med oss 10 favner bjørkeved på skøyta. Da var det stabla opp til styrehusvinduet framme på dekket og fullt bak. I tillegg var det ved både i rommet og lugaren. Med så stor og høg last kunne båten lett bli vangen. Derfor måtte vi være forsiktige på turen til Framnes. Vi fikk 12 kr for favna da den var frakta dit, hiva på kaia, målt og lagt i laget.Den gangen kosta melsekken på 100 kg 12 kr. Så det gikk ei favn ved for å få en sekk grovmel til brødbaking, men med ei så stor vedlast fikk vi også handla til jul.

Ved av rogn eller skjevel, som vi kaller den, var et litt spesielt trevirke. Barken fra dette treslaget skar vi sund og ga sauene. Når barken var tatt bort, ble trevirket kutta sund, tørka litt og lagt i ovnene heime. For rogna var den tørreste veden vi hadde.

Kjøkkenet var et stort og gjevt rom der det foregikk ulike aktiviteter utenom matlaginga. Med kvert var både veven og rokken i bruk der. I tillegg var det ikke uvanlig at vi gluntan satt kver kveld utover hausten inne på kjøkkenet og skava av barken til sauene. Redskapene vi brukte var laga av en gammel Ijag. Det var han far sjøl som laga de i smia.

Oljelampa i taket på kjøkkenet var det eneste arbeidslyset vi hadde de første årene, og da kunne det bli ganske mørkt der vi satt. Likevel ble det gjerne slik at vi skava av sjevel slik at det fylte en sekk for kvelden. Med kvert satte vi stykker med sjevel i stakken til sauene. Så åt de av barken slik at han ble snau. Da slapp vi å skave av barken til dyra.

Barken fra rogna var kraftig kost som kanskje inneholdt like mye næring som tørrhøyet. For om høsten var det mest skogsgras vi slo til sauene. Dette graset var ikke spesielt næringsrikt. Iblant hadde vi bark fra selja også, men det var rogn de likte best.

Håndverks og husflidsaktivitet Hovedyrket til faren min var fisket, men han var flink med de aller fleste praktiske aktivitetene på land også. Da han kom til Askotslett, laga han seg ei smie nede ved naustet. Ei stor tønne ble omgjort til en blåsebelg. Den gangen ble det brukt trekull under sveising, og varmen matte passes nøye. Når faren min skulle sveise i varmen, var det min jobb å pumpe belgen allerede før jeg var konfirmert. Smia ble ofte brukt, så jeg var stadig der som medhjelper

Båten måtte ha sin årlige vårpuss ei stund etter at Lofotfisket var avslutta. Pa Askotslett hadde vi ikke slip, så den ble landsatt på storfloa nord på plassen. Når vi fikk den fram i fjæra, ble det lagt planker under. Båten var ganske djup, så vi måtte sette store bukker til å støtte på sida. Den stod oftest på land i 14 dager i en periode med godt vær. Først måtte båten tørke, og da satte vi opp bade dører og luker. Ja, det var mye arbeid når alt skulle pusses og skrapes før vi malte og lakka på nytt. Etter at arbeidet var utført, ble båten satt ut på første storflo. Det var viktig å passe nøye på storfloa slik at båten kom høgt nok opp ved vanlig flo, for det er så slett på hammaren nedfor bakken.

I gamle dager var det vanlig å utnytte alle ressursene på en gård. Når slaktinga foregikk på Askotslett, ble huder og skinn fra både okse, ku, sau og geit tatt vare på, for de skulle barkes. Hudene ble salta litt og lagt sammen, men skinnene ble bare hengt opp. Barken fra bjørka som vi hadde samla opp var allerede klargjort. Den var samla i ei tønne og hakka sund i små biter. Det ble ikke barka kvert år, og arbeidet var særlig aktuelt den tida alle var heime.

Først måtte vi legge dyrehudene og skinnene i bløyt. Det ble gjort borte i fossen. Den måtte ha såpass vannføring at de ikke la seg ned på steinene i elva og råtna. Derfor ble barkingsarbeidet utført om våren når det var mykje vatn i elva. Skinnene måtte ligge der til de begynte å røyte. Det kunne være snakk om tre uker. Under neste fase av arbeidet skrubba vi bort hårene på hudene. Da ble de lagt på de slette steinene ved naustet. For å få bort alt, ble det brukt en stor Ijåg. Arbeidet tok oftest flere dager, for vi måtte ta ei hud om gangen og skave både hår og anna laust materiale grundig bort.

Etter at skrapinga var utført, måtte vi legge skinnene i barkekaret. Det hadde ei flate litt større enn et alminnelig stort kjøkkenbord. Først ble et lag av barken lagt i barkekaret. Opp på dette ble det plassert huder. Hvis de var store, måtte vi legge fullt av bark inn i og rundt for å sikre at det ble samme farge over det hele. Så fortsatte vi skiftevis å legge lag med skinn og bark i karet. Når vi la opp i flere huder og skinn fra alle husdyra så kunne det bli bra fullt.

Når alt var kommet på plass, fylte vi på med vatn. Det var viktig at alt ble dekka av barkvatnet og holdt fuktig. Derfor måtte vi legge noe opp på stabelen i karet, ellers så ville den flyte opp.Det var vanlig å bruke stein eller andre tunge gjenstander. Etter at alle skinnene var plassert,ble de liggende i barkekaret minst to – tre måneder. Men ikke alt ble liggende like lenge der.Oksehuda som skulle brukes til bundtlær ble gjennombarka og måtte ligge lenge, og lå derfor nederst i karet. Sauskinnet var snart å få barka, for det var så tynt. Geitskinnet var seigt. Det kunne vi klippe med saks og lage reimer av når barkinga var gjennomført. Skinnet fra oksen var tjukt og godt egna til å lage komager av. Det var faren min som laga de. Vi fikk komager alle sammen, og de var mykje brukt særlig om våren og hausten. Om sommaren gikk vi mest berrføtt og fikk tjukk hud under føtene.

Oksehuda ble mest brukt til å lage sko. Einar Johansen på Kjøpstad var skomaker, og han brukte å lage sko og lærstøvler til oss av oksehuda. Når vi skulle få laga støvler til flere i familien, oppdaga vi at det gikk snart av oksehuda når tilskjæringa begynte. Faren min samla også inn skinn fra andre gårdbrukere, blant annet hos de på Kjøpstad. Disse skinnene ble salta, og de han ikke brukte sjøl ble solgt til Mølleskog i byen. Jeg tror han fikk 5 øre for hvert skinn.

Fortalt til Rolf Hessvik av Arvid Pettersen

Kjelling

Kjelling ligger ved innløpet av Beiarfjorden ca. 2 km. fra kystriksveien, litt sør for Kjellingstraumbrua. Det er en gammel skolekrets som ble nedlagt i 1976, og overflyttet til Nygårdsjøen, samme året som Kjellingstraumbrua ble ferdig. Folketallet er desverre gått sterkt tilbake i de senere år, så i dag er det ca 50 fastboende på stedet. Men om sommeren er her mange hytteboere. Her er fin natur med skog, fjell, elv og sjø. Seien i Kjellingstraumen er velkjent. Det gamle samvirkelaget nede på kaia er gjort om til overnattingsplass/camping med utleie av båt. Det er også en Campingplass på ytre Kjelling. Ellers har vi et stort ungdomshus med godt utstyr. Det leies ut til større og mindre arrangement. Vi har også ei lysløype som blir benyttet om vinteren til skigåing.

Kjøpstad

Kjøpstad ligger fint til ved Holmsundfjorden og er bebodd av 28 personer. Her finner vi også Fjordbua som er distriktets gatekjøkken. Kjøpstad gjestegård ligger helt oppe på toppen med sin kjempeutsikt over hele området. Også posten da som i disse turbulente tider har fått sorteringssentral på Kjøpstad.

Kummern og Skjellvik

Beliggenhet

Begge gårdene ligger på Sandhornøya, på vestsiden av Holmsundsfjorden i Gildeskål kommune. Avstanden mellom de to gårdene er ikke mer enn en drøy kilometer. Nærmeste gård mot sør blir Kvarsnes, som i dag er veiløs og avfolket. Avstanden dit er ca fire km.Mot nord er nærmeste gård Sandnes, der det er kolonialbutikk, og utsalg av byggevarer og bensin.
Avstanden til Bodø er ca. 75 km langs kystriksveien. Det er også veiforbindelse til yttersiden av Sandhornøy, både til Horsdal og nordover til Alsvik. Fra Våg er det daglig forbindelse med hurtigbåt til og fra Bodø.

Litt historie

Ifølge skattematrikkel fra 1566 er Skjellvik ryddet og bosatt av en Oluff Olsen allerede da, mens man hører om Kummeren første gang i 1667, i prestens manntall. Det bodde da en ved navn Enner Dericksen og 2 sønner der.

I folketellinger og matrikler ut gjennom hundreårene ser man at folketallet steg sakte til slutten av siste verdenskrig, og litt etter det, for så å stagnere og gå tilbake.

Før var det ingen veiforbindelse til gårdene, og transport foregikk for det meste på havet.

Tidevis isla fjorden i kalde perioder, men etter kraftutbygging i Sundsfjorden (med store tilførsler av ferskvann vinterstid) først på 60 tallet, ble isproblemene dramatisk forverret. Gårdene kunne da bli isolert lange perioder på vinteren, med store problemer både for transport til skole og forsyninger av dagligvarer. Som en del av erstatninger for isproblemene, ble det da bygget vei forbi Sandnes og sørover til Kummeren. Denne sto ferdig høsten 1972 og ble en stor lettelse for innbyggerne.

Det største framskrittet innen kommunikasjoner er likevel veiforbindelsen over til fastlandet og tilknytning til kystriksveien.

Den er bygget med steinfyllinger i havet og bru fra Hangosvikodden og til Risnes ved Kjøpstad. Åpningen var 14. okt. i 1989 (med etterfølgende brufest), og betydde et enormt framskritt for alle som bodde på Sandhornøya.

Før 1972 var det Framnes som hadde lokalbåtanløp, post og handel, men dette forsvant (kolonial flyttet til Sandnes) da veien ble åpnet.

Skolen for hele Holmsundsfjorden var på Kjøpstad. Der var det også internat i samme bygning, og elevene måtte bo der i de uker skolen pågikk. Det var ikke alltid like populært å måtte flytte hjemmefra som 7-åring, sammen med mange andre.

Etter bombingen av Bodø by under andre verdenskrig var også Bodø gamlehjem evakuert dit, og man kan jo tenke seg blandingen av gamle, syke og unge skoleelever.

Etter at veien langs fjorden kom i 1972, ble da skolen nedlagt i 1973, og elevene fra Kummeren og Skjellvik pendlet daglig med buss til skolen på Våg.

Da så brua var en realitet i 1989, flyttet elevene over til det nye oppvekstsenteret på Nygårdsjøen som hadde nye og flotte lokaler, og transporten ble jo også vesentlig kortere.

Næringsveien var som de aller fleste andre plasser, jordbruk og fiske. De fleste mannfolk var i Lofoten vinterstid, på Finnmarka på våren, og drev tradisjonelt kystfiske sommer og høst.

Holmsundsfjorden har alltid vært en god sildefjord, og hadde flere notlag, da mest med landnot. Det var tradisjonelt landbruk, med mye kroppslig slit, både for kar og kjærring.

Fjorden

Holmsundsfjorden er gunn fjord helt fra nordsiden av Sandnes og til Breivik – Sundsfjord. Dybden ligger på rundt 20 favner for det meste. Det er fine oppvekstforhold både for småfisk og sild. Det er vel nettopp den grunne fjorden med fine åteforhold som gjør at silda trives så godt her.

Hele sommeren foregår det masse sildehekling, en fin fritidsaktivitet både for fastboende og hyttefolk.

I de siste 10-årsperioder har det dessverre vært en hysterisk fredning av både oter og kystsel, som gjør sitt til at bestanden av både flyndre og kysttorsk er dramatisk redusert, og torsken er delvis stygt befengt med kveis.

Kummern har i dag 13 fastboende, fordelt på 6 husstander. 4 hus er benyttet som fritidsboliger, og det er noen få nye hytter. Det er flotte strandlinjer med fine naustområder. Det er bare ett gårdsbruk som blir drevet, men noen av de fineste jordene blir høstet. Flotte muligheter til fiske i fjorden, og tilgang til småviltjakt. En del skogsveier i flotte turområder.

I Skjellvik er det 9 fastboende, fordelt på 6 husstander. 4 hus er benyttet som fritidsboliger. Det er ett gårdsbruk som blir drevet her, men det høstes en del av de øvrige. Her er det flere store hyttefelt, der eierne for det meste er fra Bodø. Hytteeierne har glidd fint inn i miljøet på gården, og det er fint samarbeid om båthavn m.m. Samme muligheter til fritidsaktiviteter som i Kummeren.

Ungdomslag: Laget heter UL Skoglund, og ungdomshuset ligger idyllisk til i skogen ved den gamle gårdsveien mellom de to gårder. Huset er veldrevet og påbygget i flere omganger, den siste sommeren 2004. Også hytteeierne støtter opp om laget, og deltar ved fester og andre tilstelninger.

Hans Einar Eilertsen

Nerlandet

Området Finnset – Sandnes på Sandhornøy.

Folketall fastboende mai 2005

  • Finnset: 5
  • Langnesvik: 1
  • Øyjord: 3 (første reg bosetting 1610. Navnet var da Ødeijord)
  • Klubbstein: 0. » » (første reg. bosetting 1610: Kloppstenn)
  • Våtvik: 3. » » » (første reg. bosetting 1661: Waatuiigen)
  • Krasvik: 7. » » » (første reg. bosetting 1700)
  • Nord-Sandnes: 20. (første reg. bosetting 1610)

I tillegg til fastboende er det en del hytter/fritidshus. På strekninga mellom Finnset og Nord- Sandnes finnes det i dag kun 1 gårdsbruk som er i drift (kjøttproduksjon).
På Sandnes er det landbase for Stolt Sea Farm AS sitt oppdrettsanlegg for laks.
Ved Eldrevikodden blir det nå satt ut merder for torsk.
Lokaliteten er overdratt fra Stolt Sea Farm AS til Codfarmers AS som driver torskeoppdrett.

På Sandnes finnes en av øyas 2 kolonialbutikker, Joh Nilsen-Nygaard. Her selges også bensin, diesel, og bygningsmaterialer.

I Våtvik finnes en maskinentreprenør, Roy Strand Transport AS som driver med lastebiler og gravemaskiner.

Strekninga Finnset – Sandnes har tilhørt Sandhornøy Grendeutvalg fra først på 1970-tallet.

Våren 2005 har vi søkt om overgang til Nordfjorden lokalutvalg etter spørreundersøkelse blant beboerne på strekningen det gjelder. Et overveldende flertall av beboerne ønsker denne overgangen fordi man både fra gammelt av og ut fra dagliglivet nå, føler seg naturlig tilhørende Nordfjord-området.

Lillian Kristensen

Nygårdsjøen

Stedet Nygårdsjøen ligger på fastlandet på øst- og nordsiden av Beiarfjorden langs Riksvei 17, Kystriksveien, ca 6 mil sør for Bodø. Se kart over Nordfjorden.
Stedet grenser mot Bodø kommune i nord. På sørsiden ligger Kjellingstraumbrua som kobler stedet til veiforbindelsen sørover.
Kystriksveien gir god veiforbindelse nordover til Bodø og østover til E6

Nygårdsjøen har også en meget god og moderne havn, bygd i 1980, som tar imot godsbåter og gir ly for stedets fiskeflåte.
Den lokale båtforeningen leier ut båtplass til sine medlemmer for en rimelig penge.

Nygårdsjøen består av gårdene Innervik, Skålsvik, Røsnes, Saura, Nygård og Ertenvåg.

Innbyggertallet er ca 270.

De yrkesaktive arbeider innen kommunal virksomhet, jordbruk, fiske, skipsfart, kraftproduksjon og lokalt næringsliv for øvrig, mens et betydelig antall dagpendler til Bodø og sitt arbeide der.

Nygårdsjøen Oppvekstsenter med flott skole bygd i 1989, flott barnehage bygd i 1992, stor gressbane og gapahuk er læringsarena og aktivitetssenter for barna i Nordfjorden krets. Totalt er det ca 80 barn i barnehage, SFO, grunnskole og ungdomsskole som daglig benytter oppvekstsenteret..

Theme by Anders Norén